Drømmer - noen glimt fra Bolivia
- Jul 11, 2016
- 5 min read
Denne forelesningen ble gitt på Leira Folkehøgskule, 2. Juli under Valdres Sommersymfoni 2016. Musikk får oss til å drømme.
Noen ganger er det å spille musikk i seg selv en drøm, og andre ganger er det musikken som skaper våre drømmer og visjoner. I flere land over hele verden har klassisk musikk de siste tiårene gjennomgått en renessanse. Enten det er gjennom søppelorkestrene i Paraguay; eller det er de 38 mill. barn som spiller piano og 50 mill. som spiller fiolin i Kina [1] ; eller det er de 800.000 Venezuelanske barna som spiller i orkestre i den kjente musikkskolen El Sistema [2] – så ser det ut som at Mozart, Beethoven og Vivaldi er i ferd med å bryte ut av Europa og inn i den globale kulturarven.
I lys av kveldens konsert om drømmer, skal jeg dele noen historier som illustrerer hvordan den klassiske musikken er i hurtig vekst hos den kommende generasjonen, og hvordan den sakte men sikkert bidrar til å skape drømmer og visjoner som løfter menneskeheten fremover.
Dersom man en dag skulle bevege seg gjennom Bolivias tørrjungel, sør for Amazonas, vil man til slutt støte på en landsby med 1000 innbyggere. Denne landsbyen [Santiago de Chiquitos] har 2 orkestre, 1 kor og 4 pianister. Oa barn i alle aldre kommer sammen daglig for å spille i orkester sammen. For noen barn er orkesteret et positivt fellesskap, hvor de er akseptert og hvor hvert individ betyr noe. Og til tross for at instrumentene deres knapt kan kalles instrumenter, så finner man den samme entusiasmen og lidenskapen for musikk der, som vi finner her i Valdres.
Bolivia har det i løpet av bare noen tiår reist flere titalls barne- og ungdomsorkestre over hele landet. Jeg hadde gleden av å jobbe med flere av disse orkestrene over 9 måneder i fjor, og å oppleve hvordan klassisk musikk ser ut i en virkelighet som er så forskjellig fra vår.
Går man på en konsert i Bolivia er det ikke uvanlig at lokalet er fullstappet slik at noen må stå utenfor å nyte konserten gjennom vinduet. Det er heller ikke uvanlig at noen reiser seg for å ta en telefon, eller går inn og ut av lokalet underveis i konserten. Ingen regler eller normer er knyttet opp til opplevelsen av å nyte musikken, bare et felles ønske om å oppleve noe som de fleste nå anser å være sin kulturarv.
Et av orkestrene jeg dirigerte het FASSIV og bestod av 50% barn med psykisk eller fysisk utviklingshemming. De spilte Vivaldi a-moll-konsert slik et barneorkester i Norge ville gjort det, men kanskje litt surere og med litt mer latinamerikansk rytmisk sans. Gleden ved å spille – var dog alltid til stede!
Et annet orkester var San José. De øvde 4-5 timer hver eneste dag og de fleste tok med seg skolebøkene til øvelsen slik at de kunne gjøre lekser… imens dirigenten jobbet med det ene legatostedet som aldri ble bra nok. Jeg må innrømme at jeg ble litt sjokket da jeg hørte Mozart divertimento bli spilt i dobbelt tempo og uten noe hensyn til de Wienerklassiske fraseringene.
Men som skolert musiker fra Norge lærte jeg en viktig lekse. Den klassiske musikken blir ikke dårlig, bare fordi man spiller den dårlig… eller konsertlokalet er bråkete … eller konserten begynner en time for sent fordi noen glemte å hente nøkkelen til lokalet… Den arven vi har fått fra Mozart, Schubert og Brahms blir levendegjort når det slippes løs fra de nesten ”sakrale” rammene vi i vesten er vant til. Vi må tørre å gi slipp på den klassiske musikken slik at den kan vokse og utvikle seg i grasrota, ofte helt annerledes enn det vi er vant til.
Lærerne jeg møtte i Bolivia må sies å være mer enn bare ildsjeler – de er helter som kjemper i barrikadene for den klassiske musikkens utvikling. Flere av dem stiller opp hver eneste dag for å undervise uten å få et øre lønn. Og spør man dem hvorfor så svarer de alltid: ”Jo, det er for barna – uten musikk, så har de ingenting.”
Grunnleggeren av El Sistema, den verdenskjente musikkskolen i Venezuela som startet orkesterrevolusjonen som i dag feier over det latinamerikanske kontinentet, José Antonio Abreu, sier at:
”det mest elendige og tragiske ved fattigdom er ikke mangelen på brød eller tak, men følelsen av å være ingenting – følelsen av å ikke være noen som helst, mangelen på identifikasjon, mangelen på allmenn aktelse.” [3]
Dette er en type fattigdom som vi også kjenner igjen her i vårt rike land. Hvor depresjon og isolasjon har blitt vår tids store utfordring for ungdom, og hvor Røde Kors hevder at 4 av ti norske ungdommer lider av ensomhet [4]. Abreu fortsetter med å si at:
”musikken må bli anerkjent som et middel for sosial utvikling i høyeste forstand, fordi den overfører de høyeste verdiene – solidaritet, harmoni, gjensidig medlidenhet. Og den har evnen til å forene hele befolkninger og å uttrykke sublime følelser.” [5]
Flere av disse barna som jeg møtte i Bolivia kommer fra vanskelige familieforhold, men musikken var for dem en positiv hverdagsflukt.Orkestrene ”gjorde det mulig for dem å sette nye mål, planer, prosjekter og drømmer, og på samme tid å skape mening som hjalp dem i deres dagligdagse utfordringer…” [6]
For to år siden kom en jente hit til Valdres fra Bolivia. Hun het Cecilia Rospigliosi. I sin hjemby, Santa Cruz, pleide hun hver dag å reise ut til ghettoene for å undervise orkester, ofte gikk det opp til 5 måneder uten at hun og hennes kollegaer fikk lønn. Hun brenner for klassisk musikk, til tross for at foreldrene vil at hun skal gjøre et yrke hvor man faktisk ”tjener penger”. Hun drømte om å bringe klassisk musikk til barna i hennes by.Takket være Playing for a Future møtte hun her i Valdres et miljø som lærte henne om hvordan den klassiske musikken kunne se ut i fremtiden i hennes egen by. Hun samlet en gruppe unge musikere og de bestemte seg for å starte et profesjonelt orkester som skulle gi lønn, forsikring og rettigheter til sine musikere. Det ville bli det første av sitt slag. I dag, bare 2 år senere, er dette orkesteret kjent over hele millionbyen Santa Cruz og ungdommene som spiller der er idealister som bygger opp fremtidens institusjoner for musikkutdanning.
Kjærligheten for klassisk musikk åpenbarer seg på flere måter. Noen dedikerer sitt liv til utøvelsen eller undervisningen av den, som for eksempel lærerne og utøverne på denne festivalen. I Bolivia var det denne kjærligheten som fikk barn til å sitte i orkesteret hver dag etter skolen, og terpe på den ene Fissen til den ble helt ren!
Det er den samme kjærligheten til musikk som gir ungdommene selvfølelse; som gjør at de kommer tilbake fra en konsert med en følelse av å ha oppnådd noe stort; som gir dem mot til å arbeide hardere med sine studier; som gir dem selv-verd nok til å strebe mot en god utdannelse og et edelt yrke; som distraherer dem fra fristende miljøer preget av rus og vold; som lærer dem de sosiale ferdighetene som skal til for å imøtekomme dagens behov; og som skaper i dem et ønske om å bidra til forbedringen av sine samfunn.
Maestro Abreu siterer historikeren Arnold Toynbee idet han sier at:
”verden lider av en åndelig krise. Ikke en økonomisk eller sosial krise, men en åndelig en. …for å kunne møte en slik krise, kan bare kunst og religion gi de riktige svarene for menneskeheten, til menneskenes dypeste lengsler, og til de historiske behovene i vår tid. Utdanning – syntesen mellom visdom og kunnskap – er middelet som skal til for å streve mot et mer fullkomment, mer bevisst, edlere og mer rettferdig samfunn.” [7]
For mer informasjon om Playing for a Future, besøk sommersymfoni.no
Comments